Bakgrunn

IASB har helt siden 2010 hatt sikring av åpne porteføljer, eller makrosikring, som et prosjekt på sin agenda. Bakgrunnen er at de generelle prinsippene for sikringsbokføring i IAS 39 Finansielle instrumenter – innregning og måling baserer seg på sikring av enkeltstående eksponeringer eller lukkede porteføljer. Mange selskaper, og da spesielt banker og andre finansinstitusjoner, foretar imidlertid dynamisk sikring av åpne porteføljer, hvor eksponeringene kan endre seg over tid og hvor porteføljer av eksponeringer sikres på nettobasis.

Ved utarbeidingen av prinsippene for sikringsbokføring i IFRS 9 Finansielle instrumenter, som erstattet IAS 39 i 2018, erkjente IASB at det ble for omfattende samtidig å utarbeide nye prinsipper for dynamisk sikring av åpne porteføljer. Dette på grunn av at de mente at dette var et komplekst tema som ville kreve omfattende utredning og innspill fra interessenter og fremtidige brukere. IASB videreførte derved dynamisk risikostyring av åpne porteføljer som et eget prosjekt.

Fortsatt anvendelse av IAS 39

Utover de generelle prinsippene for sikringsbokføring inneholder IAS 39 særskilte prinsipper for sikring av åpne porteføljer av fastrenterisiko. For det siste er det også en «EU-carve out», som skal gjøre det enklere å anvende disse prinsippene i praksis.

I påvente av ferdigstilling av makrosikringsprosjektet til IASB tillater IFRS 9 at et selskap, som regnskapsprinsipp, kan fortsette å anvende prinsippene for sikringsbokføring i IAS 39, enten fullt ut eller bare for den delen av prinsippene som gjelder porteføljesikring av fastrenterisiko. Intensjonen har likevel hele tiden vært at muligheten til å anvende sikringsbokføring etter IAS 39, helt eller delvis, vil bli tatt bort når IASB har ferdigstilt makrosikringsprosjektet.

Utfordringer med dagens prinsipper

Dagens generelle prinsipper for sikringsbokføring er basert på sikring av individuelle og identifiserte eksponeringer, eller grupper av slike eksponeringer. Sikringsbokføring for sikringer av nettoposisjoner er generelt ikke tillatt, med unntak av sikring av visse valutaeksponeringer.

Den statiske tilnærmingen i dagens prinsipper er en utfordring for selskaper som styrer risiko dynamisk, for flere eksponeringer og porteføljer samlet, og spesielt når dette gjøres på nettobasis. Siden sikring på nettobasis generelt ikke er tillatt, må sikringsinstrumenter som er etablert for å sikre nettoposisjoner, kobles opp mot bruttoposisjoner for å oppnå sikringsbokføring, såkalt «proxy-hedging», der det er mulig. Og siden sikringsbokføring av åpne porteføljer generelt ikke er tillatt, må i mange tilfeller eksisterende sikringer reetableres når eksisterende sikringsobjekter fraregnes og erstattes av nye eksponeringer. Dette resulterer i avbrutte sikringer, sikringsgevinster og tap som må amortiseres for disse, og generelt kompleks regnskapsføring. I noen tilfeller vil heller ikke sikringsbokføring kunne benyttes på grunn av at det ikke eksisterer passende «proxy-objekter» eller på grunn av at sikringsbokføring blir for komplekst.

Formål med nye prinsipper

Formålet med endringene er å forbedre hvordan selskapenes risikostyringsaktiviteter blir reflektert i regnskapene. Videre å bidra til økt transparens om selskapenes risikostyringsaktiviteter og i hvilken grad disse er effektive, nærmere samsvar mellom regnskap og risikostyring og forbedrede opplysninger for brukerne av regnskapene.

RMA og reprisingsrisiko

De foreslåtte prinsippene omtales som «Risk Mitigation Accounting» («RMA»- eller «RMA- modellen»). Modellen er utformet med tanke på selskaper som styrer reprisingsrisiko på nettobasis ved bruk av derivater. Reprisingsrisiko er definert som en form for renterisiko som eksponerer et selskap mot variabilitet i kontantstrømmer eller virkelig verdi fra finansielle instrumenter, og som oppstår fra forskjeller i tidspunkt for når finansielle instrumenter repriser til referanserenter, og fra forskjeller i beløp som repriser i en gitt periode.

Reprisingsrisiko er et nytt begrep i forhold tid dagens standarder, men kan kanskje forstås ut fra en bank som styrer risiko i forhold til en eller flere kortsiktige referanserenter, som for eksempel tremåneders NIBOR. Så lenge renten på både eiendeler og gjeld fastsettes ut fra en kortsiktig referanserente, vil eiendeler og gjeld være nokså balansert i forhold til renteendringer i den forstand at de repriser på samme basis og innenfor en tilsvarende tidshorisont. Eksponeringene som håndteres i RMA-modellen er altså eksponeringer utover den eller disse referanserentene, det vil si eksponeringer fra instrumenter som har en annen rentebasis enn referanserenten som risiko styres i forhold til.

Selv om RMA-modellen primært er utformet med tanke på banker og andre finansinstitusjoner som styrer renterisiko dynamisk, er den ikke avgrenset til spesifikke bransjer. Andre selskaper som styrer renterisiko på tilsvarende måte, vil derved kunne anvende modellen. IASB vil også bruke innspillene til høringsutkastet for å vurdere om RMA-modellen skal utvides til å omfatte også andre risikoer og sektorer som er utsatt for dynamisk risiko, for eksempel energi- eller råvaresektoren.

Virkeområde og underliggende porteføljer

Høringsutkastet angir et spesifikt virkeområde for RMA-modellen, hvor det angis at modellen er tillatt anvendt hvis, og bare hvis:

1. selskapets aktiviteter gir opphav til reprisingsrisiko fra innregning og fraregning av finansielle instrumenter;

2. selskapets risikostyringsstrategi spesifiserer risikogrenser som reprisingsrisiko, basert på en referanserente, skal håndteres innenfor; og

3. selskapet håndterer reprisingsrisikoen fra underliggende porteføljer på nettobasis ved bruk av derivater, i tråd med selskapets risikostyringsstrategi.

De underliggende porteføljene som kan inkluderes i RMA-modellen, er grupper av finansielle eiendeler, forpliktelser og fremtidige transaksjoner som eksponerer selskapet for reprisingsrisiko, og som styres på nettobasis. Disse omfatter finansielle eiendeler til amortisert kost eller virkelig verdi, over OCI, finansielle forpliktelser til amortisert kost og visse fremtidige transaksjoner som forventede reinvesteringer, svært sannsynlige fremtidige transaksjoner og bindende tilsagn.

RMA-modellen

RMA-modellen innebærer at et selskap etablerer et risikohåndteringsmål, som er det absolutt-beløpet av reprisingsrisiko som selskapet har intensjon om å motvirke ved bruk av derivater, i tråd med sin risikostyringsstrategi. Risikohåndteringsmålet skal være spesifisert i samsvar med hvordan risiko måles med formål for intern risikostyring. Det er forventet at selskaper aggregerer netto reprisingsrisiko fra underliggende porteføljer basert på tidsintervaller, og risikohåndteringsmålet for et gitt tidsintervall kan ikke være større enn reprisingsrisikoen for tidsintervallet.

I RMA-modellen brukes såkalte referansederivater, som er teoretiske derivater konstruert av selskapet, til å replisere tidspunkt og beløp for reprisingsrisiko spesifisert i risikohåndteringsmålet. Referansederivater er tilsvarende som «hypotetiske derivater»som i dag benyttes i kontantstrømsikring for å replisere den sikrede risikoen, altså en form for «hypotetisk perfekte sikringsinstrumenter» som benyttes for å vurdere i hvilken grad de faktiske derivatene som benyttes, er effektive sikringsinstrumenter. Siden referansederivatene speiler den sikrede risikoen, vil utpekte derivater være effektive i den grad verdiendringene på disse samsvarer med verdiendringene på referansederivatene.

En risikohåndteringsjustering er så definert som det laveste av den kumulative verdiendringen på utpekte derivater, og den kumulative verdiendringen på referansederivatene. Denne risikohåndteringsjusteringen innregnes i balansen, med motpost i resultatet, og vil motvirke resultateffekten fra faktisk utpekte derivater i den grad disse er effektive sikringsinstrumenter. Risikohåndteringsjusteringen innregnet i balansen skal videre oppløses mot resultat i samme perioder som den sikrede reprisingsrisikoen påvirker resultatet.

RMA-modellen medfører altså ingen endring i regnskapsføringen av sikringsinstrumenter eller underliggende porteføljer som gir opphav til netto reprisingsrisiko, men en balansejustering som motvirker resultateffekten av utpekte derivater, i den grad disse er effektive, og som løses opp i tråd med at reprisingsrisikoen løses opp. I høringsutkastet angis det at risikohåndteringsjusteringen, og resultatføringen av denne, skal presenteres på separate linjer i balanse og resultat.

Forsikringskontrakter

Risikostyring og sikringsbokføring kan være krevende for forsikringsselskaper, spesielt innenfor livsforsikring. Dette på grunn av at forsikringsforpliktelsene i livsforsikring ofte innebærer en betydelig lengre løpetid enn tilgjengelige finansielle eiendeler som kan investeres i for å understøtte disse forpliktelsene. Det har dessuten ofte vist seg krevende å anvende sikringsbokføring for finansielle instrumenter som brukes til å styre risiko knyttet til forsikringsforpliktelser.

I høringsutkastet bes det spesifikt om innspill om anvendelsen av RMA-modellen fra selskaper som utsteder forsikringskontrakter. Spørsmålene omfatter hvorvidt risiko fra forsikringskontrakter styres på nettobasis sammen med andre finansielle instrumenter, og om forsikringsforpliktelser og -eiendeler bør kunne inkluderes i underliggende porteføljer i RMA-modellen. Formålet er å sikre at RMA-modellen samsvarer med hvordan risiko styres i praksis i forsikringsselskaper.

Felttesting

I tillegg til selve høringsutkastet har IASB publisert et separat dokument hvor de inviterer selskaper til å teste ut RMA-modellen i praksis i høringsperioden. IASB anser felttesting som en kritisk del av utviklingen av modellen og er ment som et supplement til formelle høringssvar. Formålet er å vurdere den praktiske anvendbarheten til modellen, identifisere operasjonelle utfordringer og kostnader, og å evaluere hvorvidt modellen oppnår formålet og bidrar til nyttig informasjon for brukerne.

Opplysninger

Høringsutkastet omfatter også forslag til endringer i IFRS 7 Finansielle instrumenter – opplysninger. Opplysningskravene som foreslås, omfatter opplysninger som skal hjelpe brukerne av regnskapet å forstå hvordan selskapet, i tråd med sin risikostyringsstrategi, styrer reprisingsrisiko, hvordan risikostyringsaktivitetene kan påvirke beløp, tidspunkt og usikkerhet for selskapets kontantstrømmer, og hvordan anvendelse av RMA har påvirket selskapets balanse og resultat.

I tillegg foreslås det at selskaper som er kvalifisert for bruk av RMA, men som velger ikke å anvende denne regnskapsføringen, gir kvalitative opplysninger om hvordan reprisingsrisiko styres. Dette for å gi investorer bedre forståelse for disse aktivitetene.

Overgang og tilbaketrekning av IAS 39

RMA-modellen er tiltenkt anvendt prospektivt fra starten av den årlige rapporteringsperioden hvor de foreslåtte endringene først tas i bruk. Selskaper kan oppheve eksisterende sikringer under IFRS 9 og IAS 39 ved overgang til RMA-modellen, og kan også oppheve tidligere utpekinger til virkelig verdi over resultatet, ved bruk av virkelig verdi-opsjonen, for finansielle instrumenter som vil inngå i underliggende porteføljer i RMA-modellen.

I høringsutkastet foreslås det å trekke tilbake prinsippene for sikringsbokføring i IAS 39. I så fall vil adgangen i IFRS 9 til å fortsette å bruke IAS 39 for sikringsbokføring forsvinne, inkludert adgangen til å bruke prinsippene for makrosikring i IAS 39. IASB vil vurdere innspill mht. tidspunkt for tilbaketrekning av IAS 39, og en eventuell overgangsperiode fra virkningstidspunkt for nye prinsipper til tilbaketrekning av IAS 39, før endelig beslutning tas.

Reduseres mulighetsområdet?

Ett av kriteriene for å være innenfor virkeområdet for RMA-modellen er at selskapet styrer reprisingsrisikoen fra underliggende porteføljer på «nettobasis». EFRAG beskriver i sitt utkast til høringssvar at de oppfatter «nettobasis» som netto av finansielle eiendeler og forpliktelser. Noen selskaper, inkludert noen banker, og anvender dynamisk risikostyring basert på bruttoeksponeringer, for eksempel eksponeringer fra porteføljer av finansielle eiendeler eller forpliktelser med fastrenterisiko. Disse vil ikke være innenfor virkeområder for RMA-modellen, siden kravet her er «nettobasis», og sikringsbokføring basert på de generelle prinsippene for individuelle eksponeringer og lukkede porteføljer i IFRS 9, uten mulighet til å anvende prinsippene for makrosikring i IAS 39, vil også være vanskelig. For disse ville det vært en fordel at anledningen til å anvende makrosikring i tråd med prinsippene i IAS 39 videreføres, eller at RMA-modellen utvides til også å omfatte dynamisk sikring av bruttoeksponeringer. Dette er forhold som bør adresseres i høringssvar fra selskaper som blir påvirket, og andre interessenter.

Videre fremdrift

Opprinnelig høringsfrist var 31. juli 2026. I mai i år ble høringsfristen forlenget til 30. november 2026, for å samordne fristen for innsending av høringssvar med fristen for rapportering av resultatene fra felttesting. Selv om dette er et prosjekt som IASB har arbeidet med i lang tid, og hovedprinsippene synes å være etablert, fremstår det som at en god del arbeid gjenstår før ferdigstilling. IASB oppgir at oppsummering av høringssvar og andre innspill («exposure draft feedback») er forventet i første halvår 2027. Basert på dette kan et mulig tidsforløp for ferdigstillelse være at endelige endringer publiseres i 2027 eller 2028, med pliktig anvendelse i 2030 eller 2031.

Svar på kryssordet finner du på side 32.